Møte med moskusen i Sunndalsfjella

Etter å ha sett moskusbilder tatt i fra fly i området rundt Råstu, fikk jeg lyst til å undersøke litt nærmere om dyra fortsatt var i området.

Alf Harald Dragseth

GEITODALEN: 12. november i fjor gikk jeg til fots fra Vangan i Grødalen, innover forbi Gråhø og Blåhøa i retning Råstu. Det var litt snø, men veldig fint å gå. På toppen av Blåhøa mot Geitodalen, kom jeg over en mengde moskusspor. Dyr var ikke å se, men det var tydelig at de ikke var langt unna. Vel hjemme bestemte jeg meg for en ny tur ved første anledning.

Søndag 30. november var vær og føre perfekt. Med 12 kuldegrader, stille og sol oppå fjella var det drømmeforhold. Det var kommet litt mer snø, men det var likevel fint å gå. Målet var å fotografere moskus i sitt rette element i Sunndalsfjella.

For å komme raskest mulig opp i området, gikk jeg innover mot Geitodalen fra Hafsåsen. Tanken var å gå opp lia mot Blåhøa, fra stien der en bekk som heter Leirgrovin kommer ned. Der hadde jeg aldri gått før, men kartet viste at det burde være greit.

Turen opp gjennom skogen og opp på snaufjellet til slakkere terreng, gikk helt uten problemer. Da jeg nådde sola oppe på fjellbrona, var det godt å sette seg ned og nyte kaffen og en brødblings. Så var det å ta i bruk kikkerten og lete. Hvis dyra var her, burde det være mulig å finne dem.

Det første jeg så i kikkerten, nesten oppe på toppen av Blåhø, var to moskus. Ei ku og en kalv. Nå var det om å gjøre å komme opp i posisjon for å få tatt bilde av dem. Siden jeg var her en tur for ikke lenge siden, visste jeg akkurat hvor jeg måtte gå for å komme inn på dem. Rundet derfor bortover lia mot Seterbekken og Setertjønna. Jeg gikk videre bak en rygg oppover mot toppen av Blåhøa.

Om lag hundre meter fra toppen ble jeg plutselig var to kongeørner. De satt på noen steiner ved toppen. Det spørs hva de lurte på. Moskuskalven var kanskje litt stor. Da ørnene lettet, tenkte jeg det var best å kikke over kanten av ryggen i den retningen dyre skulle være. Der stod de. Ikke bare to, men fire dyr.

Nå ble det travelt, for sola holdt på å gå ned. Kamera kom fram og telelinsen på. Jeg la meg ned i snøen og kravlet fremover, slik at jeg fikk bedre oversikt. Dyra hadde ikke sett meg, og jeg kunne ta noen bilder før sola forsvant.

Ut i fra størrelsen på dyra kunne det se ut til å være ei familiegruppe. Det var ei ku og en kalv. De to andre var muligens en okse, siden den var noe større og den siste var kanskje et ungdyr. Fantastisk å se slike store dyr ute i en slik karrig natur. En kan se snø eller rim oppe på ryggen til dyra. Ulla på dyra isolerer godt.

Da jeg tok fatt på hjemturen gikk jeg samme veien tilbake. Fra Blåhøa er det nydelig utsikt oppover Geitodalen. En rev hadde kommet på tvers av spora mine, etter at jeg hadde gått opp mot Blåhøa. Den hadde ikke krysset spora mine, men vinklet rett unna og innover fjellet.

I lia nedenfor moskusene fikk jeg plutselig se at månen var kommet opp. Den var stor og rund. Hvilken stemning. Nesten synd å gå ned fra fjellet når det er slik. Ikke rakk jeg tenning av julegran på kulturhusplassen heller. Det som blir spennende nå i fortsettelsen er om dyra slår seg til i området og kanskje får flere kalver.

Flere artikler