Som et biprodukt av dette materialet har jeg gjenfortalt to historier om hvordan påsketuristene opplevde de turbulente påskedagene i 1945 på Vangshaugen og i Grødalen for øvrig. Historiene er basert på samtaler med Ingolf Larsen, Valdis Thorstensen og Anton Bech. En stor takk til dem alle tre. 

Ingolf Larsen og Peder Mæhles minnerike og nokså uvanlige påsketur i Grødalen 1945.

Ingolf Larsen og hans venn Peder Mæhle bestemte seg for å tilbringe den siste krigspåska på Melssetra i Grødalen. Setra tilhørte Peders foreldre. Peder var ugift, og Ingolf og konas datter var knapt to år gammel, så de to karene reiste derfor alene opp til setra.

Det var ikke enkelt å skaffe turproviant i krigsårene. Peder hadde imidlertid den fordelen at han heime på gården kunne få mangelvarer som smør, flesk, kjøtt og egg. Han greide også å få byttet til seg to flasker brennevin av en tysk offiser. De syntes derfor at de med hensyn til både mat og drikke var godt utrustet til turen.

De besluttet å dra opp i Grødalen onsdag etter arbeidstid, men fordi de visste at de ville komme sent av gårde, tok Peder en tur opp alene lørdag før palmesøndag. Det kunne være greit å få båret opp provianten han hadde samlet. Dessuten trengte nok setra både å bli vasket og flidd opp til påske. Onsdag i kveldinga bar det av gårde. De syklet til Grøa og tok beina fatt opp Grølia. Været var ideelt, føret fint og fast, og i ellevetida om kvelden var de framme.

I ytterdøra på setra var det to låser. Et vanlig dørlås, og i tillegg et solid hengelås i kramper. Da Peder skulle låse seg inn, fikk han ikke opp noen av låsene. Begge låsene var ødelagt, så de forsto at noen hadde gjort forsøk på innbrudd. Ingolf tok en tur rundt huset, og på østre tverrvegg oppdaget han at det var tatt ut et lite vindu som nå sto lent inn mot tømmerveggen. Ingolf var bekymret for provianten Peder hadde båret opp tidligere, og ikke uten grunn, for da de tok seg inn gjennom vindushullet, kunne de straks konstatere at all maten Peder hadde båret opp var vekk. Også brennevinet selvfølgelig! Det skulle være unødvendig å fortelle at humøret falt til et lavmål. De var både sinte og skuffet, og det ble sent før de sovnet den kvelden.

Å si at situasjonen nå var katastrofal, er vel å overdrive, men lystig var den i hvert fall ikke. De hadde kun det småtteriet de kom med i sekkene å gå påska i møte med. Ikke så mye som en potet hadde de. Helt håpløs var tross alt ikke situasjonen. Vareopptellingen ga følgende resultat: En god del brød, litt margarin, gulrotmarmelade, noe farin, havregryn, tørrmelk, kaffeerstatning og to fiskepuddinger.

Vel ute av setra skjærtorsdag morgen fikk Ingolf og Peder se at åtte personer var kommet opp i Reinådalsmunningen på vei mot Sunndalen. De hadde ikke kikkert, men kunne allikevel fastslå at det var kun mannfolk, og at de var likt kledd. Mye tydet derfor på at det var militære. De hadde sterk mistanke om at det var disse som hadde stjålet maten deres, men de var kommet alt for langt til at de kunne innhente dem.

Reinådalen er et dalføre som går fra Grødalen til Sunndalen. Dalføret starter ovenfor Åkerssetra, går mellom Åkersseternebba og Monebba, og munner ut nedenfor Falebrua ved Moøran. Nedstigningen på Sunndalssida er bratt, og bør gås med forsiktighet. Ole Tøfte, som var fem år i 1945, husker at flere tyskere kom ned den bratte lia litt ovenfor Flatvad en av påskedagene dette året. Han som foreslo denne ruta ned til sivilisasjonen, ble neppe populær blant sine soldatkamerater, og kanskje hadde soldatene valgt en enklere vei om Peders flasker hadde forblitt uåpnet.

Noe senere gikk de opp til Svahytta. Der sto døra vidåpen, og det var ennå varme i ovnen. Der fant de tre av de savnede potetene, ferdig skrellet, samt Peders brennevinsflasker. Resten av maten var spist opp, og flaskene var selvfølgelig tomme for innhold.

Langfredag morgen “trøstespiste” de frokost, smurte niste og dro på tur. De gikk innom Svartsnytvatnet og opp lia til Svøubotnin. Videre rundet de Råstu nesten ved toppen, uten å ane at vraket av et havarert tysk fly lå like i nærheten. Flyet havarerte som kjent natt til langfredag.

De gikk videre, og kom ned inne på Geitåtæla, forbi Løykja- og Falesetra til Hafsåsen. Der kjøpte de poteter. Masse poteter.

I Grødalen var de innom Alfheim for å besøke venner som hadde leid hytta for påska. Det var Henry og Lars Sande, Erik E. Furu og en til. Der fikk de vite om flyet som hadde styrtet på Råstu, og som ble funnet av Lars Forseth og Gunnar Nisja.

De overnattet på Alfheim, og neste morgen ville Ingolf opp for å se flyvraket. Ingen andre ville være med, så han måtte dra alene. I Svøubotnin og på Råstu var det lett snøfokk, men etter en del leting fant han flyet. Han plukket med seg en del mitraljøsepatroner og andre småting. Det var mye han hadde lyst til å ta med seg, men det var håpløst å få noe løs uten verktøy. Ingolf hadde med seg et lite Kodak fotoapparat med selvutløser. Med dette tok han et bilde av seg selv sammen med vraket. Det var greit å ha bevis på at han hadde vært der.

På heimtur gikk han innom Alfheim. Men Peder var dratt for lengst, og i kveldinga var også Ingolf tilbake på setra, trøtt og sulten. Peder hadde middagen klar. Stekt fiskepudding med mye poteter. Det smakte fortreffelig.

1. påskedag kom med nydelig vær og føre. Sent på ettermiddagen foreslo Ingolf å ta en tur til Alfheim for å prate med karene der. Peder var ikke interessert, så Ingolf måtte nok en gang dra alene. På platået der setrene ligger, og ned til Alfheim, er det en bratt bakke, og på det skarpe føret hadde han god fart ned til hytta. Omkring huset var det blåst opp skavler, og bak en slik fikk han se en kar som lå og siktet på ham med et maskingevær. Ingolf skvatt til og bråstoppet. Det viste seg å være en nordmann i uniform og med dødningehode i lua. Altså SS. Ingolf forklarte at han kom for å besøke venner som hadde leid hytta for påska. Han fikk til svar at de som leide hytta ikke var der, og at “- vi skal være her i natt“. Hvem “vi” var, fikk han ikke svar på, og ikke visste han hvor vennene hans var. Han fikk heller gå inn og spørre sjefen. Sjefen visste heller ikke hvor de hadde dratt, men pekte i retning Vangshaugen, og sa de dro den veien.

Ingolf gikk til Vangshaugen for å undersøke nærmere. Der var det fullt av kristiansundere, som vanlig var i påska. Karene fra Alfheim var også der. Det var allerede begynt å bli mørkt da de ble jaget ut fra Alfheim, og de anså det som svært vanskelig å komme ned til bygda og heim i løpet av natta, så de hadde takket ja til tilbudet om å overnatte der. Og mat, det hadde de selv.

Angående SS-troppen, ble Ingolf fortalt at det var frontkjempere fra østfronten, og at det var mange slike patruljer i fjellet denne påska, blant annet også i Torbudalen. SS-troppen hadde kommet opp om Svisdalen for så å ransake Røymo- og Hafsåsgårdene før de kom over fjellet ned Vanglia til Grødalen og Alfheim. Det er sagt at de på Røymo blant annet tok 30 sølvmynter. Det var sannsynlig at de neste dag ville ta Grødalen ned til Grøa.

Dette var nyhetene Ingolf hadde å fortelle Peder da han kom tilbake til setra sent på kveld. De fant det mest fornuftig å vente med heimturen neste dag til en eventuell husundersøkelse var over. For hvis patruljen kom til en stengt seter, ville den bli brutt opp, og de ville få to innbrudd samme påska. Deler Ingolf hadde med seg fra flyvraket, samt andre småting, ble gravd ned i snøen.

Og ganske riktig, patruljen den kom. Den tok en liten stopp i skogbrynet før den delte seg i to puljer à fem mann og tok både setra og Svahytta samtidig. Kun én fra patruljen kom inn og undersøkte setra, og det gjorde han grundig. Hele tiden med en pistol i handa. De andre sto utenfor, også de med dragne pistoler. Da var Ingolf og Peder glade for at de hadde gravd ned det som kunne ha skapt vanskeligheter for dem.

En av karene som sto utenfor kom med et par skistaver, og spurte hvem som eide dem. Det var Peder sine staver, og det sa han, som sant var. Karen sa at han hadde brukket sine, og at han derfor ville ha Peder sine. Han ville finne dem igjen nede på Grøa. Protester var selv- følgelig til ingen nytte. Ingolf hadde som tidligere nevnt med et fotoapparat. Han fikk tatt et bilde av karene da de dro, bakfra og gjennom et vindu.

Så startet Ingolf og Peder heimturen, med én stav hver. Da de kom ned til Prestsetra/Storsetra, nådde de igjen SS-troppen. Der var karene allerede i gang med å skyte opp dørlåsene på de ubebodde seterhusa.

Ingolf og Peder gledde seg til å komme heim og få et godt måltid mat. Man kan jo bli lei av å spise fiskepudding dag etter dag. Dessuten ble det for lite av den også. Peder fikk forresten igjen stavene sine. De lå på trappa til Handelslaget på Grøa.

Det viste seg at de som stjal provianten, var en tysk patrulje. Oppdraget til denne patruljen og den norske SS-troppen var antagelig å lete etter flyslipp, våpen og radioer. Det kan synes som om i hvert fall den tyske patruljen saboterte hele oppdraget.

Ingolf og Peder likte dårlig å holde Wehrmacht med turproviant, så Peder ordnet med tolk og satte i gang med undersøkelser. Det viste seg at befalet som sendte ut patruljen residerte på Trædal Pensjonat, som de hadde okkupert. Tyskerne forklarte Peder at de tok maten fordi de var i nødssituasjon. Men typisk tysk: “Ordnung mußt sein”. Provianten og brennevinet som de hadde tatt ble erstattet in natura. Resten ble taksert og betalt kontant!

Litt over en måned senere kom freden, og siden har påsketurene i Grødalen vært mindre turbulente.

Sunndalsøra, 01.02.2001

Arvid Hafsaas